Where our climate fiction aka ''cli-fi'' is marked by melancholy, the African texts have an angry and tenacious energy

Der vår klimafiksjon bærer preg av melankoli, har de afrikanske tekstene en sint og seig energi =============== Is it written cli-fi on the African continent? The relationship between man and nature can be said to be a fixture in all of African speculative literature, especially magical realism. Robson's text is exciting because it looks both forward and backward. It is reminiscent of geographical segregation under apartheid, under The Natives Act in the countryside and certain areas such as Soweto in Johannesburg or District 6 in Capetown, where people were crammed into barren land or far too little space. At the same time, she looks ahead; a warning about what the climate crisis can do to democracy, that it can create an endless state of emergency that gives those with power permission to tighten. The text says: "remember what happened the last time the few had power in South Africa and acted" for the common good "". This also seems relevant now, during the Covid 19 crisis. In Nariobi, it is reported that so far more people have died from police violence for breaking the quarantine than from the actual disease. Traditionally, African sci-fi has also been concerned with colonization and power imbalance, perhaps not surprisingly (read, for example, "Why Sci-Fi Keeps Imagining the Subjugation of White People", The Atlantic 2014). Even in cli-fi, climate change is quickly linked to power imbalances, inequalities and injustice. The more general ideas of 'climate justice' may also have found their way into the literature. Okorafors Who fears death (2010) is set in a post-apocalyptic Africa where magic and high technology mix seamlessly. The title character Onyesonwu, whose name means "Who Fears Death", grows into her own magical powers in a wiped out world, as she tries to figure out the forces that are trying to destroy her. It's dark, but it's also about toughness and resilience. Where our climate fiction can be said to be marked by melancholy, the African texts more often carry a different energy. They are indignant about injustice, and are at the same time a celebration of "African toughness". In these, it is impossible to separate the climate crisis from abuse of power, capitalist greed and (technological) inequality, the source of most of Africa's problems in the first place. Locally produced cli-fi has an extra important role for the African continent. Novels and films about climate can inspire Africans to envision the future with renewed vigor, and perhaps alleviate some of the feeling of powerlessness. But the genre deserves more attention in the rest of the world as well. Not as a poor cousin of Anglo-American climate fiction, but in its own right, and as a new angle to look at the climate crisis from. Since those with the least should suffer the most, it is perhaps this angle we should be most aware of. Maybe there's something in it. The award-winning Sundance film Pumzi, takes place in the Maitu community in the East African territory thirty-five years after World War III - the Water War. Director Wanuri Kahiu has commented that the film was partly inspired by her irritation over the price of bottled water in Kenya. Water shortages are already a major problem in Kenya, where only 58 percent have access to clean drinking water. When Maja Lunde or Kingsolver write about bees or butterflies, I read to a greater extent the sub-text as a melancholy warning, that we must be careful. The African cli-fi is more about a scary reality that is already here (put at the forefront), and inspiration for what is required to deal with it. Water shortages are already a major problem in Kenya, where only 58 percent have access to clean drinking water. Something exciting about South African climate fiction is that several authors draw a line between climate change and life during apartheid. Jenny Robson from South Africa has written a world where "Homosaps" live in reserves so that the continent's fauna and flora can recover from the anthropogenic eco-disaster. The main character, the teenager Savannah, has a gene boyfriend - people who are genetically engineered so that their organs, when they turn 18, can be harvested for endangered animal species. To say something about African climate fiction, one must first say something about the rich tradition of which it is a part - African speculative fiction. In the pre-war period, the English texts that I have managed to find were written by white South Africans. They are mostly about what in the world was going to happen if apartheid were ever to end. After independence, from 1960 onwards, there are plenty of what can be called postcolonial sci-fi, such as Buchi Emecheta's The Rape of Shavi (1983) or Kojo Laing's Woman of the Airplanes (1988, Ghana). In recent times, it is mostly produced in Nigeria and South Africa, and the flows between African America and Africa are so dense and flowing so fast that it is difficult to get an overview of where something originated or who influenced what. Afro-futurism has undoubtedly influenced science fiction on the African continent and vice versa, also through the diaspora and multicultural writers. This current connects tradition and spirituality that has emerged on the continent with modern and futuristic technologies and lifestyles, and must be said to be political. It elevates a vision of the upright, independent black man, rooted in a rebuilt past (a past that for many African Americans disappeared in the waves across the Atlantic) that confidently enters a golden future. More famous voices such as Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong'o and Ben Okri have also visited the sci-fi genre. Kenyan Thiong'o released Wizard of the Crows in 2006, which deals with corruption in the fantasy land of Abruria Where our climate fiction ''cli-fi'' is marked by melancholy, the African texts have an angry and tenacious energy.================= Climate anxiety creates a need. A need to process what is happening now, and what we fear will happen in the future. Science fiction is therefore an exciting genre, because it allows us to explore spooky and possible futures in safe laboratory-like surroundings. Therefore, it is not surprising that a new sub-genre in science fiction has emerged. We're talking about "cli-fi" - climate fiction. Texts that can be called cli-fi have been written since the 19th century at least, but their popularity has increased sharply in our time. An important reason may be that climate fiction can analyze technical concepts through accessible language and captivating stories, which makes it easier for the public to participate in contemporary "technical" climate discourse. Today, the genre has been made mainstream by big international names such as Margaret Atwood, Ian McEwan and Barbara Kingsolver. In Norway, there are also several who have been to the sub-genre. For example, Maja Lunde writes about China in the year 2098 (The history of bees), a world where bees have disappeared and one of the main characters, Tao, works to pollinate plants by hand. It is no secret that those who will suffer the most from climate change are those who already have the least, both now and in the future. Is it written cli-fi on the African continent? If so, does the imagined future look different to these creators than to European and American ones? ================== krives det cli-fi på det afrikanske kontinentet? Der vår klimafiksjon bærer preg av melankoli, har de afrikanske tekstene en sint og seig energi S =============== Where our climate fiction ''cli-fi'' is marked by melancholy, the African texts have an angry and tenacious energy.================= Climate anxiety creates a need. A need to process what is happening now, and what we fear will happen in the future. Science fiction is therefore an exciting genre, because it allows us to explore spooky and possible futures in safe laboratory-like surroundings. Therefore, it is not surprising that a new sub-genre in science fiction has emerged. We're talking about "cli-fi" - climate fiction. Texts that can be called cli-fi have been written since the 19th century at least, but their popularity has increased sharply in our time. An important reason may be that climate fiction can analyze technical concepts through accessible language and captivating stories, which makes it easier for the public to participate in contemporary "technical" climate discourse. Today, the genre has been made mainstream by big international names such as Margaret Atwood, Ian McEwan and Barbara Kingsolver. In Norway, there are also several who have been to the sub-genre. For example, Maja Lunde writes about China in the year 2098 (The history of bees), a world where bees have disappeared and one of the main characters, Tao, works to pollinate plants by hand. It is no secret that those who will suffer the most from climate change are those who already have the least, both now and in the future. Is it written cli-fi on the African continent? If so, does the imagined future look different to these creators than to European and American ones? ================== Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet? For å si noe om afrikansk klimafiksjon må man først si noe om den rike tradisjonen den er en del av - afrikansk spekulativ skjønnlitteratur. I førkrigstiden var de engelske tekstene som jeg har klart å oppdrive skrevet av hvite sør-afrikanere. De handler for det meste om hva i all verden som kom til å skje om apartheid noensinne skulle ta slutt. Etter uavhengigheten, fra 1960 av, kommer det masse av det som kan kalles postkolonial sci-fi, som Buchi Emecheta’s The rape of Shavi (1983) eller Kojo Laing sin Woman of the aeroplanes (1988, Ghana). I nyere tid produseres det mest i Nigeria og Sør Afrika, og strømningene mellom afro-amerika og Afrika er så tette og flyter så fort at det er vanskelig å få oversikt over hvor noe oppsto eller hvem som påvirket hva. Afrofuturisme har uten tvil påvirket science fiction på det afrikanske kontinentet og omvendt, også gjennom diasporaen og flerkulturelle forfattere. Denne strømningen kobler tradisjon og spiritualitet som har oppstått på kontinentet med moderne og futuristiske teknologier og livsstiler, og må sies å være politisk. Den løfter frem en visjon om det oppreiste, selvstendige svarte mennesket, rotfestet i en gjenoppbygd fortid (en fortid som for mange afro-amerikanere forsvant i bølgene over Atlanteren) som med selvsikkerhet går inn i en gyllen framtid. Mer kjente stemmer som Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong'o og Ben Okri har også vært innom sci-fi sjangeren. Kenyanske Thiong'o slapp Wizard of the Crows i 2006, som tar for seg korrupsjon i fantasilandet Abruria. I en del av boka følger vi en minister som i et politisk spill setter i gang å bygge verdens høyeste bygning. Så høy faktisk, at Abruria må utvikle et romprogram for å få presidenten, i rakett, opp til hans penthouse-leilighet. De fleste av tekstene jeg har lest om ser ut til å ha en ting til felles, og her er kanskje en forskjell mellom den afrikanske og anglo-amerikanske tradisjonen: Der europeisk sci-fi ofte har et fabel-aktig budskap er de afrikanske tekstene mer opptatt av å bruke genren som et verktøy for å få ny innsikt i noe konkret som allerede foregår (korrupsjon, arbeidsløshet, kolonitidens etterlatenskaper, den arabiske våren). Dette gjelder også for klimafiksjon. Forholdet mellom menneske og natur kan nesten sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. De tekstene som går mer konkret på klimaendringene behandler dem, mener jeg, som «enda en utfordring» mer enn «den Store Fare» som er tendensen i Europa. Det er ikke så rart egentlig. I et intervju hevder den nigeriansk-amerikanske sci-fi forfatteren Tochi Onyebuchi at konseptet dystopi vanligvis rammes rundt hvite erfaringer, nettopp fordi «dystopia allerede er virkeligheten til svarte». For å si noe om afrikansk klimafiksjon må man først si noe om den rike tradisjonen den er en del av - afrikansk spekulativ skjønnlitteratur. I førkrigstiden var de engelske tekstene som jeg har klart å oppdrive skrevet av hvite sør-afrikanere. De handler for det meste om hva i all verden som kom til å skje om apartheid noensinne skulle ta slutt. Etter uavhengigheten, fra 1960 av, kommer det masse av det som kan kalles postkolonial sci-fi, som Buchi Emecheta’s The rape of Shavi (1983) eller Kojo Laing sin Woman of the aeroplanes (1988, Ghana). I nyere tid produseres det mest i Nigeria og Sør Afrika, og strømningene mellom afro-amerika og Afrika er så tette og flyter så fort at det er vanskelig å få oversikt over hvor noe oppsto eller hvem som påvirket hva. Afrofuturisme har uten tvil påvirket science fiction på det afrikanske kontinentet og omvendt, også gjennom diasporaen og flerkulturelle forfattere. Denne strømningen kobler tradisjon og spiritualitet som har oppstått på kontinentet med moderne og futuristiske teknologier og livsstiler, og må sies å være politisk. Den løfter frem en visjon om det oppreiste, selvstendige svarte mennesket, rotfestet i en gjenoppbygd fortid (en fortid som for mange afro-amerikanere forsvant i bølgene over Atlanteren) som med selvsikkerhet går inn i en gyllen framtid. Mer kjente stemmer som Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong'o og Ben Okri har også vært innom sci-fi sjangeren. Kenyanske Thiong'o slapp Wizard of the Crows i 2006, som tar for seg korrupsjon i fantasilandet Abruria. I en del av boka følger vi en minister som i et politisk spill setter i gang å bygge verdens høyeste bygning. Så høy faktisk, at Abruria må utvikle et romprogram for å få presidenten, i rakett, opp til hans penthouse-leilighet. De fleste av tekstene jeg har lest om ser ut til å ha en ting til felles, og her er kanskje en forskjell mellom den afrikanske og anglo-amerikanske tradisjonen: Der europeisk sci-fi ofte har et fabel-aktig budskap er de afrikanske tekstene mer opptatt av å bruke genren som et verktøy for å få ny innsikt i noe konkret som allerede foregår (korrupsjon, arbeidsløshet, kolonitidens etterlatenskaper, den arabiske våren). Dette gjelder også for klimafiksjon. Forholdet mellom menneske og natur kan nesten sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. De tekstene som går mer konkret på klimaendringene behandler dem, mener jeg, som «enda en utfordring» mer enn «den Store Fare» som er tendensen i Europa. Det er ikke så rart egentlig. I et intervju hevder den nigeriansk-amerikanske sci-fi forfatteren Tochi Onyebuchi at konseptet dystopi vanligvis rammes rundt hvite erfaringer, nettopp fordi «dystopia allerede er virkeligheten til svarte». Forholdet mellom menneske og natur kan sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. Det er kanskje noe i det. Den prisvinnende Sundance-filmen Pumzi, finner sted i Maitu-samfunnet i det østafrikanske territoriet tretti-fem år etter tredje verdenskrig — Vannkrigen. Regissøren Wanuri Kahiu har kommentert at filmen delvis var inspirert av hennes irritasjon over prisen på flaskevann i Kenya. Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann. Når Maja Lunde eller Kingsolver skriver om bier eller sommerfugler så leser jeg i større grad sub-teksten som en melankolsk advarsel, at vi må passe oss. I den afrikanske cli-fien handler det mer om en skummel virkelighet som allerede er her (satt på spissen), og inspirasjon til det som kreves for å håndtere den. Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann.